Dyrene
Foto: NOAH
De vanligste forsøksdyrene som brukes for å teste kosmetikk og husholdningsprodukter er kaniner, marsvin, rotter og mus, men mange andre arter blir også brukt. Det finnes imidlertid ingen fullstendig oversikt over denne industriens ofre på verdensbasis. Dyrenes naturlige behov, og livet de er ment å leve i fri tilstand, har lite til felles med tilværelsen de påtvinges i laboratoriene.
Etter den 11. mars 2013 vil det ikke lenger være lov å selge eller importere dyretestet kosmetikk i Norge eller andre land innenfor EU og EØS. Dessverre gjelder dette forbudet ikke for husholdningsprodukter, hvilket betyr at det fortsatt vil selges dyretestede rengjøringsmidler og lignende her i Norge. I land utenfor EU og EØS kan fortsatt både kosmetiske produkter og husholdningsprodukter testes på dyr.
Her kan du lese litt om disse dyrenes naturlige behov, satt opp mot hva de opplever på laboratoriene.
Kaniners naturlige behov
Kaniner i det fri lever ofte i grupper, hvor hver familie lever sammen i hver sin underjordiske hule. Det å grave i jorden er en viktig del av deres naturlige adferd. I tillegg til å grave seg huler lager de også finurlige gangsystemer fra de ulike hulene, som krysser hverandre i “fellesrom”. Det underjordiske kaninsamfunnet holdes rent ved at kaninene spiser opp ekskrementer eller gjør fra seg over jorden. Kaniner er også gnagere – de gnager gjerne i seg kvister og lyng, i tillegg til gress og blader. De kan bo både i skog, på dyrket mark og i områder med sandbakker. 1)
Kaniner får ofte to unger i ett kull. Yngre kaninmødre må bygge egne huler til barna, mens eldre hunner bygger “barnehager” for ungene midt inne i “kaninbyen”. Mor besøker bare ungene når de trenger mat, ellers oppholder hun seg i en annen hule sammen med faren. Når ungene er ca. tre uker gamle tar en av foreldrene dem med på småturer, og lærer dem å skaffe mat og passe seg for farer. 1)
Kaniner i laboratoriet
Foto: NOAH
Den Europeiske Konvensjonen til beskyttelse av dyr brukt til forsøk (Forsøksdyrkonvensjonen) bestemmer hvordan dyr holdes både i Norge og andre europeiske land. Forsøksdyrkonvensjonen sier at kaniner helst skal holdes i grupper eller par, og bare kan holdes alene hvis dyrevelferdsmessige grunner tilsier det, for eksempel på grunn av aggresjon. Problemet er at disse dyrene, som er helt avhengig av sosial kontakt for å trives, også kan bli svært aggressive dersom de trenges sammen på lite areale med andre kaniner. Hvor viktig plass og utfoldelsesmuligheter er for kaniner, illustreres av at kaniner som biter hverandre til blods på små arealer, kan bli gode venner og gjerne sitter sammen dersom de har mulighet til fri bevegelse. I laboratoriene har ikke kaniner mulighet til den bevegelse de trenger, dette fører ofte til at voksne dyr holdes alene, noe som er en ytterligere belastning for dem. 2, 3)
Foto: Peta
Forsøksdyrkonvensjonen sier at kaniner bør ha et opphøyet område i buret slik at de kan hoppe opp og ned fra dette. Hvor små dimensjonene er, illustreres imidlertid av regelen om at “høyden i oppholdsenheten skal være tilstrekkelig til at kaninen kan sitte uten at ørene berører taket, men denne takhøyden er ikke nødvendig for det opphøyde området.” 2)
Avhengig av vekt kan en ensom kanin eller et par kaniner holdes i bur på 0,35-0,54 m2. Dette tilsvarer et areale på størrelse med 3-5 A4 ark. Kaniner holdes som oftest i bur med perforert metall i gulvet. Det er ikke mulighet til å grave huler eller gjøre lange hopp under slike forhold. Kaniner i laboratoriebur kan derfor utvikle muskelsvakhet, som kommer av for lite bevegelse. Verst er likevel den mentale belastningen ved å ikke kunne bevege kroppen tilstrekkelig – man ser tydelig forskjell i adferd hos en kanin som har mulighet til å utfolde seg og en kanin som lever et begrenset burliv. 2)
I Norge har én forsøksdyravdeling kaniner i “løsdrift” , hvor de går på gulvet inne i et rom: Forsøkdyravdelingen ved Norges Veterinærhøgskole. Denne avdelingen er ofte besøkt av media og skoler, og det kan oppstå et uriktig inntrykk av at dette er regelen for kaninhold til dyreforsøk, noe som ikke er tilfelle. 4)
Mus naturlige behov
Mus er flinke til å løpe, hoppe, klatre og svømme. De er livlige, raske og nysgjerrige – og ikke minst dyktige til å løse problemer. Mus bor sammen i grupper, og er sosiale dyr som i det fri vanligvis forholder seg fredelig til hverandre. Det kan likevel være stor ulikhet i sosial organisering hos mus. 1, 2)
Mus graver seg huler under jorden. Gruppens territorium er inndelt i ulike funksjoner – skjulesteder, hvilested, toalettrom etc. er på bestemte plasser i den velorganiserte “musebyen”. 1)
Hunnmus får unger flere ganger i året. Ungene bor i et bol, og moren passer på dem og pleier dem med stor omsorg. Ulike musearter har ulike preferanser med hensyn til område; skogmusene foretrekker villmarken, mens husmusene lever nær mennesker. Mus er i stor grad nattaktive dyr, og har meget god hørsel. 1, 2)
Laboratoriemus kommer fra husmusene. De er ofte hvite albinomus, som ser dårlig. Laboratoriemus er kjent for at særlig hannene (men også hunner med unger) kan være svært aggressive mot hverandre. Det er uvisst om dette skyldes at de har mindre muligheter for å orientere seg sosialt på grunn av dårlig syn. Trange forhold bidrar imidlertid til denne typen adferd. Graden av synlige uttrykk for ulike typer adferd blir sagt å variere sterkt mellom ulike raser laboratoriemus, men behovet for sosial utfoldelse, bevegelse og et stimulirikt miljø ligger likevel i bunnen selv på de hardt fremavlede typene av laboratoriemus. 2)
Mus i laboratoriet
Forsøksdyrkonvensjonen sier at sosiale dyr som mus bør holdes i grupper. På grunn av aggresjonen som ofte ses i fangenskap hos mus i laboratorier, er det likevel tillatt å holde særlig hannmus for seg selv. 2)
En plastkasse på 30 × 33 cm kan huse tre mus. Hver mus har 10 x 10 cm areale per dyr hvis det er en stor mus, eller 6 x 10 cm for en liten mus. Dette arealet tillater musene en individualplass på ca. arealet av en kortstokk. Burene skal være 12 cm høye. De kan også være metallbur med perforert stålgulv. Dyrene skal ha tilgang til flis, men ellers er det ikke mange krav til dyrenes miljø. Det tas ikke nevneverdig hensyn til at disse dyrene er aktive, nysgjerrige og sosiale, med en stor trang til å utforske omgivelsene. 2)
Rotters naturlige behov
Rotter er lik mus på mange måter; de er nysgjerrige og intelligente, og vet å ta seg frem uansett hindringer. De er raske, sterke, flinke til å løpe, hoppe, klatre og svømme. I tillegg har de god lukte- og hørselssans. Rotter bosetter seg på mange ulike steder; i vannrør, under hus, i skog – men gjerne i nærheten av menneskers bebyggelse. 1, 2)
Rotter er så og si altetende, oger eksperter på å overleve under ulike forhold. En rotte har gjerne sin egen hule å bo i, men de lever allikevel sammen i kolonier, slik at det aldri er langt til naboen. Rottemødre er meget pliktoppfyllende, og forlater bare ungene for å skaffe mat. Rotter er svært sosiale dyr, og samarbeider gjerne om å utføre nødvendige oppgaver. Rotteunger leker ofte og gjerne, og også voksne rotter kan engasjere seg i lek. 1, 2)
Rotter i laboratoriet
Rottene som brukes i laboratorier er albinodyr, som reagerer negativt på sterkt lys. 2) Forsøksdyrkonvensjonen sier at sosiale dyr som rotter bør holdes i grupper. Likevel er det tillatt å holde dem alene dersom det blir aggresjon mellom dyrene, eller forsøket tilsier det. 2)
Rotter blir gjerne holdt i plastkasser, men kan også holdes i bur med perforert stålgulv. Hver rotte på under 200 gram skal ha 20 x 10 cm areale per dyr, hvis de er over 600 g (d.v.s over en halv kilo) store skal rottene ha 20 x 30 cm gulvareale. Dette tilsvarer ca. et A4 ark å leve på for et halvkilos dyr, mens de mindre dyrene har en tredjedels A4 ark hver. Buret skal være 18 cm i høyde, dette er ikke alltid tilstrekkelig for at dyrene skal kunne strekke seg i full høyde. 2)
Marsvins naturlige behov
Marsvinet kommer opprinnelig fra høylandsslettene i Peru. De er fredelige, små gressetere, og ungene kan spise vanlig selv noen dager etter fødselen. Røtter, korn og frø av friske planter står på menyen.
Marsvin er nesten bestandig i bevegelse, og når de hviler, kryper de inn i sine trygge huler. De lager ikke huler selv, men bor gjerne i huler laget av andre dyr, eller finner seg skjul under busker, røtter og lignende. De lever både i større grupper og i par, hvor de vasker og steller hverandre flittig. De er stressfølsomme dyr, som liker dårlig å bli forstyrret. 1, 2)
Marsvin i laboratoriet
Forsøksdyrkonvensjonen sier at marsvin, som i likhet med kaniner, rotter og mus er sosiale dyr, bør holdes i grupper. Likevel er det tillatt å holde dem alene dersom det blir aggresjon mellom dyrene, eller forsøket tilsier det. 2)
Marsvin blir gjerne holdt i plastkasser, men kan også holdes i bur med perforert stålgulv. Avhengig av størrelse kan plassen per marsvin være et areale på under en tredjedels A4 ark (20 x 10 cm), til litt over et A4 ark (20 x 35 cm). Buret skal være 23 cm i høyde. 2)
Marsvin oppfattes ofte som unnselige dyr, og det er ikke nødvendigvis lett å oppdage mistrivsel. Likevel er det viktig å huske t adferdsreportoaret hos et marsvin i bur er ekstremt begrenset i forhold til adferd i frihet. Fravær av adferd er også et signal om at dyrene ikke har et tilfredsstillende liv.
Kilder:
1) “Dyrenes Liv”, dyreleksikon fra Gyldendal Norsk Forlag, 1978
2) Appendix A of the European Convention for the Protection of Vertebrate Animals used for Experimental and other Scientific Purposes, Council of Europe, Strasbourg, 15. June 2006
3) Personlig observasjon av kaniner i semi-naturlige omgivelser, NOAH/ Siri Martinsen, 2002
4) The Norwegian Reference Centre for Laboratory Animal Science & Alternatives
