Dyrene

Foto: NOAH

Kaniner er selskapelige og aktive dyr. I naturen lever de i grupper på åtte til femten individer. Kaninene viser vennlighet overfor hverandre ved å slikke og pusse hverandre på hode, ansikt og rygg. De vil gjerne være i nærheten av andre kaniner, enten de ligger og hviler eller bare sitter og varmer seg i solen. Kaniner varsler hverandre om fare ved å dunke med bakbeina i bakken. For å overleve må kaninene være spretne og raske – de tar gjerne en meter i ett hopp. De har stort bevegelsesbehov. 1, 2)

Kaniner lever ofte i grupper. Innenfor gruppen er det ulike familier som bygger hver sin underjordiske hule. Fra hulene går det gangsystemer. Ganger fra ulike huler krysser hverandre i “fellesrom”. Det underjordiske kaninsamfunnet holdes rent, fordi kaninene eter opp ekskrementer eller gjør i fra seg over jorden. Det sier seg selv at en svært viktig adferd for kaninene er å grave i jord. Kaniner er også gnagere – de gnager gjerne i seg kvister og lyng, i tillegg til gress og blader. De kan bo både i skog, på dyrket mark og i områder med sandbakker. 1)

Kaniner får ofte to unger i ett kull. Yngre kaninmødre må bygge egne huler til barna, mens eldre hunner bygger “barnehager” for ungene midt inne i “kaninbyen”. Mor besøker bare ungene når de trenger mat, ellers oppholder hun seg i en annen hule sammen med faren. Når ungene er ca. tre uker gamle tar en av foreldrene dem med på småturer, og lærer dem å skaffe mat og passe seg for farer. 1)

Kaniner i laboratoriet

Foto: NOAH

Den Europeiske Konvensjonen til beskyttelse av dyr brukt til forsøk (Forsøksdyrkonvensjonen) bestemmer hvordan dyr holdes både i Norge og andre europeiske land. Forsøksdyrkonvensjonen sier at kaniner helst skal holdes i grupper eller par, og bare kan holdes alene hvis dyrevelferdsmessige grunner tilsier det, f.eks. aggresjon. Problemet er at disse dyrene som er helt avhengig av sosial kontakt for å trives, og ofte kan reagere med depresjon og sykdom dersom de er isolerte, også kan bli svært aggressive dersom de trenges sammen på lite areale med andre kaniner: Hvor viktig plass og utfoldelsesmuligheter er for kaniner, illustreres av at kaniner som biter hverandre til blods på små arealer, kan bli gode venner og gjerne sitter sammen, dersom de har mulighet til fri bevegelse. I laboratoriene har ikke kaniner mulighet til den bevegelse de trenger, dette fører ofte til at voksne dyr holdes alene, noe som er en ytterligere belastning for dem. 2, 3)

Foto: Peta

Forsøksdyrkonvensjonen sier at kaniner bør ha et opphøyet område i buret slik at de kan hoppe opp og ned fra dette. Hvor små dimensjonene er, illustreres imidlertid av regelen om at “høyden i oppholdsenheten skal være tilstrekkelig til at kaninen kan sitte uten at ørene berører taket, men denne takhøyden er ikke nødvendig for det opphøyde området.” 2)

Avhengig av vekt kan en ensom kanin eller et par kaniner holdes i bur på 0,35-0,54 m2. Dette betyr arealet på størrelse med 3-5 A4 ark eller toppen av en liten kommode. Kaniner holdes som oftest i bur med perforert metall i gulvet. Det er ikke mulighet til å grave huler eller gjøre lange hopp under slike forhold. Kaniner i laboratoriebur kan utvikle muskelsvakhet fordi de ikke får bevege seg. Verst er likevel den mentale belastningen ved å ikke kunne bevege kroppen tilstrekkelig – man ser tydelig forskjell i adferd hos en kanin som har mulighet til å utfolde seg og en kanin som lever et begrenset burliv. 2)

I Norge har én forsøksdyravdeling kaniner i “løsdrift” – d.v.s de går på gulvet inne i et rom: Forsøkdyravdelingen ved Norges Veterinærhgskole. Denne avdelingen er ofte besøkt av media og skoler, og det kan oppstå et uriktig inntrykk av at dette er regelen for kaninhold til dyreforsøk – noe som ikke er tilfelle. 4)

Mus naturlige behov

Mus er flinke til å løpe, hoppe, klatre og svømme. De er livlige, raske og nysgjerrige – og ikke minst dyktige til å løse problemer. Mus bor sammen i grupper, og er sosiale dyr som i det fri som hovedregel forholder seg fredelig til hverandre. Det kan likevel være stor ulikhet i sosial organisering hos mus. 1, 2)

Mus graver seg huler under jorden. Gruppens territorium er inndelt i ulike funksjoner – skjulesteder, hvilested, toalettrom etc. er på bestemte plasser i den velorganiserte “musebyen”. 1)

Hunnmus får unger flere ganger i året. Ungene bor i et bol, og moren passer på dem og pleier dem med stor omsorg. Ulike musearter har ulike preferanser med hensyn til område; skogmusene foretrekker villmarken, mens husmusene lever nær mennesker. Mus er i stor grad nattaktive dyr, og har meget god hørsel. 1, 2)

Laboratoriemus kommer fra husmusene. De er ofte hvite albinomus, som ser dårlig. Laboratoriemus er kjent for at særlig hannene (men også hunner med unger) kan være svært aggressive mot hverandre – om dette skyldes at de har mindre muligheter for å orientere seg sosialt på grunn av dårlig syn er uvisst. Trange forhold bidrar imidlertid til denne type adferd. Graden av synlige uttrykk for ulike typer adferd blir sagt å variere sterkt mellom ulike raser laboratoriemus, men adferdsbehovene for sosial utfoldelse, bevegelse og et stimulirikt miljø ligger likevel i bunnen selv på de hardt fremavlede typene av laboratoriemus. 2)

Mus i laboratoriet

Forsøksdyrkonvensjonen sier at sosiale dyr som mus bør holdes i grupper. På grunn av aggresjonen som ofte ses i fangenskap hos mus i laboratorier, er det likevel tillatt å holde særlig hannmus for seg selv. 2)

En plastkasse på 30 × 33 cm kan huse tre mus. Hver mus har 10 x 10 cm areale per dyr hvis det er en stor mus, eller 6 x 10 cm for en liten mus. Dette arealet tillater musene en individualplass på ca. arealet av en kortstokk. Burene skal være 12 cm høye. De kan også være metallbur med perforert stålgulv. Dyrene skal ha tilgang til flis, men ellers er det ikke mange krav til dyrenes miljø. Det tas ikke nevneverdig hensyn til at disse dyrene er aktive, nysgjerrige og sosiale med en stor trang til å utforske omgivelsene. 2)

Rotters naturlige behov

Rotter er lik mus på mange måter; de er nysgjerrige og intelligente og vet å ta seg frem uansett hindringer. De er raske og sterke, flinke til å løpe, hoppe, klatre og svømme. Rotter bosetter seg på mange ulike steder; i vannrør, under hus, i skog – men gjerne i nærheten av menneskers bebyggelse. 1, 2)

De er også altetende – og i det hele tatt eksperter på å overleve under ulike forhold. En rotte har gjerne sin egen hule å bo i, men de lever allikevel sammen i kolonier, slik at det aldri er langt til naboen. Rottemødre er meget pliktoppfyllende mødre som bare forlater ungene for å skaffe mat. Rotter er svært sosiale dyr, og samarbeider gjerne om å utføre nødvendige oppgaver. Rotteunger leker ofte og gjerne, og også voksne rotter kan engasjere seg i lek. 1, 2)

De har god lukte- og hørselssans. Rottene som brukes i laboratorier er albinodyr som reagerer negativt på sterkt lys. 2)

Rotter i laboratoriet

Forsøksdyrkonvensjonen sier at sosiale dyr som rotter bør holdes i grupper. Likevel er det tillatt å holde dem alene dersom det blir aggresjon mellom dyrene, eller forsøket tilsier det. 2)

Rotter blir gjerne holdt i plastkasser, men kan også holdes i bur med perforert stålgulv. Hver rotte på under 200 gram skal ha 20 x 10 cm areale per dyr, hvis de er over 600 g (d.v.s over en halv kilo) store skal rottene ha 20 x 30 cm gulvareale. Dette tilsvarer ca. et A4 ark å leve på for et halvkilos dyr, mens de mindre dyrene har en tredjedels A4 ark hver. Buret skal være 18 cm i høyde, dette er ikke alltid tilstrekkelig for at dyrene skal kunne strekke seg i full høyde. 2)

Marsvins naturlige behov

Marsvinet kommer opprinnelig fra høylandsslettene i Peru. De er fredelige, små gressetere. Ungene kan ete selv noen dager etter fødselen. Røtter, korn og frø av friske planter står på menyen. Marsvin er nesten bestandig i bevegelse. Men når de hviler, kryper de inn i sine trygge huler. De lager ikke huler selv, men bor gjerne i huler laget av andre dyr, eller finner seg skjul under busker, røtter o.l. De lever i større grupper og i par, og vasker og steller hverandre flittig. De er stressfølsomme, og liker dårlig å bli forstyrret. 1, 2)

Marsvin i laboratoriet

Forsøksdyrkonvensjonen sier at sosiale dyr som marsvin bør holdes i grupper. Likevel er det tillatt å holde dem alene dersom det blir aggresjon mellom dyrene, eller forsøket tilsier det. 2)

Marsvin blir gjerne holdt i plastkasser, men kan også holdes i bur med perforert stålgulv. Avhenig av størrelse kan plassen per marsvin være et areale på under en tredjedels A4 ark (20 x 10 cm), til litt over et A4 ark (20 x 35 cm). Buret skal være 23 cm i høyde. 2)

Marsvin oppfattes ofte som unnseelige dyr, og det er ikke lett å oppdage mistrivsel, men adferdsreportoaret hos et marsvin i bur er ekstremt begrenset i forhold til adferd i frihet, og fravær av adferd er også et signal om at dyrene ikke har et tilfredsstillende liv.

Kilder: 1) “Dyrenes Liv”, dyreleksikon fra Gyldendal Norsk Forlag, 1978; 2) Appendix A of the European Convention for the Protection of Vertebrate Animals used for Experimental and other Scientific Purposes, Council of Europe, Strasbourg, 15. June 2006; 3) Personlig observasjon av kaniner i semi-naturlige omgivelser, NOAH/ Siri Martinsen, 2002; 4) http://oslovet.nvh.no/dokument.aspx?dokument=80&mnu=about_us