Blindt forbruk

Et stort antall forsøksdyr som ofres på verdensbasis i dag brukes til testing av ikke-medisinske produkter. Det vil si: kosmetikk, toalettprodukter, vaskemidler, mattilsetningsstoffer, plantevernmidler, fargestoffer, alkohol, tobakk - og endog våpen. Kosmetikktesting er ikke tillatt i norske laboratorier.1) Det er imidlertid viktig å være klar over at testing av de andre ovennevnte kommersielle forbruksvarene, med de samme metodene som i kosmetikkindustrien, er fullt lovlig. Dessuten importeres og selges produkter som har vært testet på dyr i andre land - herunder også dyretestet kosmetikk.

Testen for indre skader utføres ved å tvangsfôre eller på annen måte utsette dyr for antatt farlige stoffer. LD50 er navnet på en av metodene - LD står for lethal dose (drepende dose), og 50 for 50%. Hensikten er å finne ut mengden av et stoff som en gruppe dyr må utsettes for slik at halvparten dør. Fra 30-100 dyr dør per test. Flere tester på ulike dyrearter kan foregå parallelt. Forgiftningen innebærer grusomme lidelser for dyrene: Problemer med åndedrett, blod i urin og avføring, krampeanfall og sterke smerter er vanlig. Bedøvelse unngås, da reaksjoner på smertene er av interesse.2)

Testen for øyenskader kalles "Draize-testen": En oppløsning av teststoffet dryppes i kaniners øyne. Kaniner brukes fordi de er billige, lette å håndtere, og har store og følsomme øyne som gjør at irritasjon er lett å observere. Under forsøkene, som varer fra noen dager til flere måneder, blir kaninene ofte holdt ubevegelige i reimer. Forsøket medfører gjerne farveforandringer eller uklarhet i hornhinnen, oppsvulming og blod/materie utflod, samt tegn på smerte.2)

Testen for hudaskader utføres ved at hår og eventuelt hud fjernes fra et stykke av dyrets kropp. Deretter påføres teststoffet til området og dekkes med bandasje. Av og til er det ikke ønskelig å dekke såret, og kroppen holdes da i ro med f.eks. gips. For testing av intimdeodoranter og lignende produkter brukes slimhinnene i dyrets penis eller vagina. En annen metode går ut på å sette hele forsøksdyret i oppløsninger av kjemikaler. Det brukes mest kaniner og marsvin i disse testene.2)

Hensikten med alle disse forsøkene er å finne ut hvor skadelig et stoff er - ikke å finne effektiv behandling for eventuelle skader. Leger har svært liten nytte av resultatene under behandling av pasienter. Resultatene er unøyaktige og varierer med ulike dyrearter. Når store mengder stoff tvangsfores med trakt eller slange, kan dyret dø av blokkerte eller ødelagte indre organer - ikke av stoffets kjemiske virkning. Kvalme, hodepine, hukommelsestap, depresjon etc. blir ikke oppdaget. Overføringsverdien av resultatene fra dyr til menneske er tvilsom:

Alle de ovennevnte tester utføres på frivillig basis for firmaene. Produsenten har ikke andre forpliktelser enn det generelle lovkrav om at kun ufarlige produkter kan selges.3) Dyreforsøkene har dog viktig juridisk verdi for produsentene. Dersom deres produkter skulle vise seg å skade forbrukerne, kan de i en eventuell rettsak vise til dyreforsøkene og dermed bli fritatt fra ansvar. Denne praksis vil fortsette så lenge folk aksepter dyreforsøk som følge av uvitenhet og blind tro.

"Det viser seg at Draize-testen er en del av prosessen produsenten går gjennom for å unngå erstatning for eventuelle skader påført av deres produkter.";
Physicians Committee for Responsible Medicine.

Mange forskere tar i dag avstand fra bruk av dyr i testing av produkter av rent vitenskapelige årsaker. Testingen gir ingen garantier for produktets sikkerhet, og i realiteten er det forbrukerne som er de virkelige "forsøkskaninene".4)

Selv med svært begrenset økonomisk og vitenskapelig innsats, har alternativer til dyreforsøk i produkttesting ofte vist seg å være langt mer nøyaktige og pålitelige. Det er utviklet ufarlige metoder for å teste produkter på menneskehud. En annen test benytter menneskeceller eller vev fra relevante organer som kultiveres i kunstig miljø. Ved disse metodene unngås problemet med artsforskjeller og resultatene kan overføres direkte til mennesker. De er også raskere og billigere enn dyretester. Forøvrig kan bakteriologi og avanserte dataprogrammer effektivt forutsi bestemte biokjemiske virkninger av nye stoffer.5)

Også spørsmålet om nødvendigheten av enda et "nytt, forbedret" produkt er viktig å stille seg. Rundt 750 nye kjemiske forbindelser kommer i bruk hvert år.6) Men så lenge dyreforsøk brukes som testkilde kan ingen forutsi effektene av disse stoffene på mennesker og miljø. Dessuten er det etisk forkastelig at utallige dyr skal lide i meningsløse forsøk for næringslivets profitt.

Kilder: 1) Dyrevernloven m/ kommentarer av Finn Gjesdal, 1977; 2) Richard D. Ryder, "Vitenskapens Ofre", 1984; 3) Bodyshop, 1990; 4) Dr. Robert Sharpe, "The Cruel Deception" 1988; 5) Jeff Diner, "A Compendium of Alternatives",1984; 6) US Office of Technology Assessment "Alternatives to Animal Use in Research, Testing, and Education", 1988.